-I krig og terror

-Mannskapet stod å speidet utover havet. En etter en, tørnet mannskapet ut, god tid før frokost. Etter hvert som de tørnet ut, gikk de inn i byssa, der messejentene  hadde kaffen ferdig. Taus stod vi på dekk, og speidet. Uansett i hvilken retning man speidet, var det skip som lå til ankers. Store skip. Supertankere. Ingen visste hva den andre tenkte. Men, jeg tror vi alle hadde en felles tanke. – Hvem blir angrepet, og skutt i brann? Denne dagen. Er det oss? Eller klarer vi oss i dag også? Det var ikke fullt så kritisk når man lå til ankers. I ballast. Det var først på vei inn, faren for angrep er størst. Eller ut fra Kharg Island, full-lastet med olje, råolje. Vi lastet 353 000 tonn råolje. Det kunne bli et helvetes bål. Det kunne da utspille seg scener som får Dantes Inferno til å virke som en søndagstur  i parken.

Vi var ung, søken etter spenning. Og de «store» pengene. Når vi var i krigssonen hadde vi 200 prosent tillegg på hyren. Skattefrie kroner.

Som krigstillegg.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å reklamere for noe, eller noen, på denne bloggen. Men nå gjør jeg et hederlig unntak. Unntaket er fordi jeg synes disse historiene, og hva som skjedde den gang, må komme frem i lyset. Disse historiene er for viktig, til at de går inn i historiens glemmebok.

I 2015 kom det ut en bok, skrevet av Arild E. Syvertsen, denne boken, Norske sjøfolk i krig og terror, er etter min mening, den viktigste boken om nyere norsk sjømannshistorie.

Denne boken omhandler et kapittel av norsk maritim historie, som få har snakket om. Ingen har debattert. Og få har forsket på. Om noen. De norske sjøfolkene som seilte i Persiabukten. I krigssonen.

Under krigen mellom Iran og Irak. Gulfkrigen 1980-1988.

Selv var jeg der, ombord på Lars Krogh sitt skip «T.T Wind Escort» i 1983-84.

Boken til Syvertsen gir et lite innblikk i hva som skjedde der, den gang. Det var mange båter, norske båter, som ble angrepet, og skutt i brann. Mannskapet levde under et konstant press. Det var nok mange som fikk problemer i ettertid, i den tiden. Jeg vet noen som søkte hjelp, fikk bare skuldertrekk tilbake, med beskjed om at man reiste ned der frivillig. Det er riktig nok. Men var vi klar over hva vi gikk til? Svaret mitt er et ubetinget nei. Vi var ung, den gang.

Og kanskje litt dum. Motivasjonen var vel pengene.

Da jeg leste denne boken, fikk jeg mange tanker tilbake. Tanker som jeg hadde fortrengt. Eller bare hadde glemt. Tanker om et kameratskap. Tanker om folk som tok vare på hverandre. Tanker på kriblinger i magen, når vi fikk beskjed at det var vår tur å laste på Kharg Island i Iran. Galgenhumoren. Og synet av de utbrente tankskipene, som ble slept forbi. Denne boken levendegjorde mange bilder i hodet.

Denne boken er ikke bare for oss som seilte der nede, den gang. Det er en viktig bok som belyser hvordan det var. Og hvilket engasjement norske redere hadde der. Viktig samtidshistorie.

Det som også gjør det så interessant, er at Norges Rederiforbund nekter å åpne arkivene sine, om den perioden. Da er mitt spørsmål hva de har å skjule.

Etter denne boken er kommet ut, har den vært omtalt i flere aviser. Da har det vært fokusert på dem som ble skadet under angrepene. De ble intervjuet, om sine opplevelse og hendelser. Det er veldig bra at pressen fokuserer på de historiene. Slik at vi får et ansikt til de historiene. Og hva de gjennomlevde.

Men, det jeg synes er litt rart, er hvorfor pressen ikke viser et større engasjement, når det gjelder hva som ligger bak disse historiene, opp mot den norske stat og de norske rederiene. Hva de visste. Hvordan de tjente sine penger. Tross alt var det under denne krigen at John Fredriksen slo seg stort opp. Den gang florerte det rykter om hvordan Fredriksen drev. Og hvor lite skrupler han hadde.

Denne boken, i de rette journalist-hender, er kilder til mange spørsmål. Mange viktige spørsmål. Alt fra ettervirkninger for mannskap, til hvordan kyniske redere, under bekvemmelighets flagg, utnyttet denne krigen til å slå seg opp økonomisk, og hva den norske stat visste. Og aksepterte. For profitt.

Det var nok mange, etter noen perioder i gulfen, som hadde tøffe tider, selv om de var på båter som ikke ble angrepet. Dessverre.

Jeg vil anbefale alle, enten de er interessert i maritim historie, eller bare hvordan samfunnet er skrudd sammen, eller bare liker å lese bøker, å lese denne boken.

 

Reklamer

4 kommentarer om “-I krig og terror

  1. Jan sier:

    Bra skrevet. Var der selv i en toårsperiode på gasstankere. Har lest boka og anbefaler den, omhandler bl.a tre gasstankere jeg seilte på.

    Likt av 1 person

    1. Disse historiene bør bare bli kjent ute blant den almene befolkningen. Kjenner noen som fremdeles sliter, selv om det har gått tid, og selv om de båtene de var på ikke ble angrepet. Men vi så de som ble «tatt», for noen var det nok. Det var vel heller ikke bare-bare å si opp, og reise hjem, heller. Noen av dem fikk problemer med ny hyre etterpå.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s